Midtveisrapport fra Tenerife-:)

Det er sol og god temperatur og stemning i Vikhammer-leiren på Tenerife-:) Mandag ble målet for uka både faglig og sosialt kommunisert, og likeså hvilke beslutningsstrategier vi skal ha i forhold til tiltak som blir foreslått. Vi har gjennomført "overlevelsesøvelse" , bli-bedre-kjent-øvelse og ikke minst; vi har utarbeidet forslag til friminutt-tiltak, tiltak på tvers av trinn og forslag til mer praktisk rettet undervisning.
Øivind har holdt innlegg om elever som sitter seg passive og behovet for mer fysisk aktivitet. Cecilie har delt sine erfaringer og historie om hvorfor hun og formingsseksjonen har endret sin vurderingspraksis.

Og vi har slappet av i sola og spist god mat på diverse restauranter. Dette er en unik mulighet for å bygge gode relasjoner på vår arbeidsplass - og jeg er som rektor svært fornøyd med at det er så positiv og god stemning i gruppa. De er flinke til å "mingle" - og blir kjent med hverandre på en helt annen måte enn bare i jobbsammenheng.

Denne gangen blir vi "forsket på" -og Ingunn forsker har glidd lett inn, og ser ut til å stortrives hun også. Det er flott!

I morgen er vi klare for arbeid med lokale fagplaner i diverse fag - hvor lesing og vurdering skal stå sentralt.

Her er utgangspunktet for programmet på turen:

Du får ingen til å endre praksis
bare fordi kommunen/skolens ledelse har  laget en ambisiøs plan
(med mindre du har en ladd pistol)

Skal du lykkes med utvikling

må du treffe hjertet til folk

“For å nå fram må du gjenta og gjenta

 hovedbudskapet til du nesten spyr”

Og det er lettere å treffe hjertet når sola skinner, og man kan ta en dukkert etter arbeidet!

Hvordan måle læreres effektivitet i klasserommet?!

Det er mye man kan måle - og her er modell for måling av læreres effektivitet i klasserommet fra New York!

Fant link til New York Times på bloggen til Eva2, - bare måtte ta den med her! Jeg forstår at det er mange variabler å ta hensyn til, - mer enn det forstår jeg ikke....   tror kanskje jeg bare fortsetter med skolevandring og dialog med lærerne!

"Jeg lærer mye av dere lærere og studenter, fordi dere gir meg inspirasjon og gjør at jeg forstår oppgaven, og det gir meg lyst til å gjøre flere"(elev 8.trinn)

Vi har hatt foreldremøte på 8. trinn i kveld, - og overskrifta er hentet fra inspektør Bodils innhenting av "elevstemmer" om hvordan det har vært å begynne på ungdomsskolen. Interessant lesing! -og lærerik! Eleven i overskrifta forteller oss svært mye; om betydningen av å bli inspirert, å forstå og å bli motivert for læring - og sannsynligvis mye om gode relasjoner!

Professor Kari Smith skriver om samspillet mellom vurdering og motivasjon som fører til læring at "det er på grasrotnivået - i møtet mellom lærer og elev at endringer kan skje og at motivasjon for læring kan styrkes." Hun sier at "vurderingens oppgave er å skape dissonans mellom nåværende ståsted og ønsket ståsted som oppleves som en positiv utilfredshet; Dette er noe jeg kan klare! Om eleven føler at Dette klarer jeg ikke, har det en negativ virkning på motivasjon for læring, og det er fare for at eleven velger å gi opp" (Smith, 2009)

Jeg opplever at elevstemmene fra 8. trinn sa det samme, bare på en annen måte.

Etter møtet møtte jeg et foreldrepar på butikken. De sa det hadde vært et fint foreldremøte. Det er alltid hyggelig å høre, og jeg tenker at vi har dyktige lærere som evner å motivere også foreldrene. De trenger også å oppleve at Dette er noe vi kan klare, når de skal leve med ungdommer i huset-:)

”En lærende organisasjon er et sted der mennesker kontinuerlig oppdager hvordan de skaper sin virkelighet, og hvordan de kan forandre den”. ( Peter Senge, 1999)

Kjellah spør i kommentar til Aksjonslæring - en måte å komme videre på?  :"jeg lurer på hvordan de/dere håndterer refleksjonsprossene. Blir de for eksempel dokumentert på noen måte? Eller: Har dere fora som bringer refleksjonene ut i det kollektive rommet, slik at de blir en del av skolens/organisasjonens læring?"


Svaret på dette er fra mitt ståsted følgende: Vi har hatt mange gode refleksjoner på team og i fellestid på skolen vår, men vi har vært dårlige på å dokumentere dem. Og vi har brukt for lite tid på felles refleksjoner og kanskje i for liten grad gjort dem til en del av skolens læring.


Men nå har vi begynt! Lærerne har anonymt skrevet brev og svart på spørsmål om sine egne tanker og erfaringer med vurderingsarbeid. Anne Reinertsen har "svart" på brevene ved å gjengi  alle brevene ordrett, og komme med sine tanker og anbefalinger om hva skolen bør gjøre videre.


Jeg vil her dele et utdrag fra hva en av lærerne skrev:

- Hei! Dere ville jeg skulle skrive et brev hvor jeg reflekterer rundt mitt arbeid i forhold til vurdering. Jeg har reflektert mye rundt dette, og at elevene lærer mer gjennom økt fokus på læringsmål, vurderingskriterier og framovermeldinger er helt klart.  Bruken av dette må likevel ikke bli for instrumentell, og jeg savner flere refleksjoner (fag/team-nivå) rundt hvorfor vi gir de ulike prøvene og oppgavene som vi gir. Er det for å tilfredstille lærerens behov for vurderingsgrunnlag, for å gi elevene mer læring gjennom repetisjon  eller for å sjekke hva elevene har lært? Elevene opplever det ofte som stressende å ha rundt to prøver eller innleveringer pr uke. Disse blir fort hovedfokuset siden prøvene/innleveringene er viktige for karakteren, og det blir lett å havne bakpå om man går glipp av en time eller to.                       

Jeg har inntrykk av at en del kolleger tror vi skal sette oss ned å lage kriterier til alle læringsmål i alle fag, og dette skaper kanskje en del unødvendig frustrasjon. Målet med dette må vel være å utvikle disse etterhvert som oppgavene blir til. Jeg tror også at det å la elevene selv få være delaktige i å sette vurderingskriterier, er med på å bevisstgjøre dem i læringsprosessen og skape eierforhold til oppgaven. (Puh, der fikk jeg luftet av meg litt frustrasjon, og er klar for å svare på oppgaven... )  


En annen skrev: - På vår skole finnes det mange høyt kompetente og flinke folk. Ved å reflektere sammen og bli enige om hvilken vei vi går, for deretter å dele med andre, tror jeg vurderingspraksisen vil være i stadig utvikling. Jeg tror det er, og bør være, umulig å finne ”oppskriften” en gang for alle. Vi må prøve ut nye ideer og evaluere det vi gjør. Dette sliter vi litt med å finne tid og mulighet til. 


   I neste uke reiser hele personalet til Tenerife ( 35 studenter fra PLU,NTNU, tar over skolen!) - og da skal vi bl.a. bruke tid til å diskutere hvordan vi skal bruke tida på best mulig måte. Jeg tenker at vi må ut av "tradisjonen" med at vi sliter med å finne tid til det som er viktig og som fører oss framover.  

Vi har mange viktige diskusjoner å ta; sammenhengen mellom læringssyn og vurderingspraksis,(Dyste,2009), hvilke ideer skal vi prøve ut? hva og hvordan skal vi evaluere? Hvordan skape et interessant og utfordrende fagmiljø på skolen? osv osv

Og blogg er en måte å dokumentere på - har planer om å rapportere fra "syden" i denne bloggen-:)
       
Anne Reinertsen avsluttet sitt svarbrev til skolen med:    
"Velg noe dere har tro på og ønsker å jobbe med.  Gi teamet et navn som sier noe om det temaet dere velger. Navn er viktig for å skape identitet og eierforhold til arbeidet.  Det gjør det også morsomere og gir retning.  Det er kanskje først når man får et navn at man eksisterer som team? "

Dette rådet tar vi med oss!                                                        

Aksjonslæring - en måte å komme videre på?

Jeg har snakket med mine nyskapende naturfaglærere, som gjennomførte debatt som vurderingsform i temaet sex og samliv. De forteller at de har gjort mange nyttige erfaringer - og er nå i en prosess hvor de evaluerer og reflekterer over det de har erfart. De sier at denne debatten er en slags finale i vurderingsarbeidet med temaet sex og samliv. De har gjennomført mange ulike aktiviteter i klasserommet, og har skaffet seg et godt  vurderingsgrunnlag underveis. Har de tatt med elevene i utarbeidelse av kriterier?( mitt spørsmål) Ikke sånn direkte denne gangen, - men de har gjort det på et annet emne, og denne gangen hadde de samtale i klasserommet om hva et godt argument er o.l. Tror de at elevene lærte noe av dette?Lærte de like mye som om de hadde hatt en skriftlig prøve? Ja, så absolutt. De trenger å øve seg på å debattere og begrunne sine synspunkt og knytte dem til det faglige.

Var debatten tilpasset ulike nivå? Ja, elevene ble delt inn i diskusjonsgrupper delvis etter nivå, og de faglig sterkeste fikk den mest utfordrende casen å diskutere. Faglig sterke elever trenger også skikkelige utfordringer!

Bedriver naturfaglærerne aksjonslæring uten at de er klar over det?
Aksjonsforskning eller aksjonslæring handler om en måte å forholde seg på – en måte å tenke skoleutvikling på ut fra verdier og holdninger som ligger til grunn for yrkesutøvelsen. Samhandling er helt nødvendig - det er snakk om læring i en sosial sammenheng. De som arbeider i skolen blir aktører i egen hverdag.
Fasene er: planlegging - handling - observasjon- refleksjon. Planlegging kommer alltid forut for handlingen, men er grunnlagt på bakgrunn av refleksjonen.  Det skal være grundighet og systematikk i prosessen.

Det er svært mye som minner om aksjonslæring i det som naturfaglærerne, helt på eget initiativ, bedriver.

For skolen blir det viktig å sørge for at de fortsetter å reflektere,tør å skaffe seg nye erfaringer - og tar med elevene i refleksjonene. For skoleledelsen blir det viktig at det blir lagt tilrette for at de deler sine erfaringer med andre lærere.Og her er vi inne i et spenningsfelt ; "utviklingsarbeid som krever samarbeid er utfordrende i skoler siden arbeidet i stor grad er strukturert i form av individuelle timeplaner, som gjør at den reelt disponible tiden for utviklingsarbeid og møter er begrenset" (Irgens i Kompetent skoleledelse, 2010). Vi får gjøre så godt vi kan - og bruke den tida vi har på beste måte!

Lærerne utfordrer hverandre i læringssyn og vurderingspraksis!

Fredag i siste uke fikk jeg innblikk i en ny vurderingsform på skolen vår. Det var naturfag på 9. trinn – og temaet var seksualitet og samliv. Lærerne viste og forklarte meg at de hadde jobbet med temaet en stund, og nå var det klart for vurdering. De hadde hatt en diskusjon på teamet om hvilke vurderingsform de skulle bruke, - og ble slett ikke enige. To av lærerne ønsket å prøve ut debatt som vurderingsform – og sånn ble det.
Jeg ble satt inn i opplegget – som gikk ut på at elevene var delt inn i grupper på 4 – 6 elever. Hver gruppe fikk en case – oppgave de skulle sette seg inn i individuelt først, så skulle gruppa debattere problemstillinger i tilknytning til casen. De hadde gjennomgått vurderingskriteriene på forhånd, og elevene hadde fått dem utdelt. Lærerne var med i timene til hverandre for å hjelpe til med vurderingsarbeidet. Også de lærerne som valgte skriftlig prøve som vurderingsform stilte opp for å hjelpe og lære i de to klassene som var ”piloter”.

På kriterieskjemaet brukte de begrepene Begynnende grad av måloppnåelse, Grunnleggende grad av måloppnåelse og Høy grad av måloppnåelse. Innledningen på skjemaet var henvisning til kompetansemål i K06; drøfte problemstillinger knyttet til seksualitet, ulik seksuell orientering, abort osv

Her er et eksempel fra høy grad av måloppnåelse i en av casene: Grunngir sine påstander. Benytter lovverk i sin argumentasjon. Viser respekt for andre debattanter. Kan vurdere, drøfte og kritisere ulike påstander knyttet til abort og ultralyd. Knytte dette til saker i media.

For meg var det en utelukkende positiv opplevelse å være tilstede i deler av timen – jeg så svært mange aktive elever, og hørte innimellom argumentasjon som virkelig viste at enkelte kunne samtale og argumentere på høyt nivå!
Spontanreaksjon fra elever jeg spurte om hvordan de likte dette var: ”Dette var bra…….Jeg fikk kanskje ikke vist meg fram nok – lærerne var jo der ikke hele tiden mens vi diskuterte…..Jeg liker at vi må finne argumenter og diskutere…..Jeg syns noen av spørsmålene var litt for enkle – litt for opplagt svar...”

Lærerne var tilfredse, så noen svakheter, men var strålende fornøyde med at de hadde vurdering klar uten å måtte rette nok en prøve! De mente de hadde godt grunnlag.

Hva slags læringsteori/læringssyn tar lærerne utgangspunkt i her – og hva bunner diskusjonen på teamet muligens i?

Olga Dysthe skriver i artikkelen ”Læringssyn og vurderingspraksis” om lærernes  vurderingskompetanse – og sentralt i en slik kompetanse er evne til å være i kontinuerlig dialog med elevene – og de må ha syn for både individuelle og sosiale sider ved læring. Hun skisserer de tre mest sentrale læringsperspektiv som er framme i debatten i dag:

Behavioristisk læringsteori: kvantitativt syn på kunnskap og læring. Kunnskap er noe som en tilegner seg og dermed har eller eier. Hvor mye vet en elev innenfor et område? Typiske vurderingsformer er testspørsmål, utfyllingsoppgaver og kortsvarsoppgaver.  Byggeklossprinsippet satt i system! ( Dysthe betegner dette som foreldet intelligens- og læreplanteori)
Dersom mappemetodikk brukes inneholder mappene i stor grad: svært detaljerte målark, stensilerte avkryssings- og utfyllingsark, prøver og tester. Mappearbeid består hovedsakelig i å sette inn ark og prøver i perm. Mappa brukes i samtaler om hva prøvene viser.

Kognitivt læringsteori: legger vekt på at det er som deltakere i et fellesskap at vi lærer (løftet fram de siste 20 - 30 åra) ;forstår elevene generelle prinsipp innenfor temaet, og bruker de metoder og strategier som er nyttige for problemløsning?
Dersom mappemetodikk brukes inneholder mappa mer omfattende(skriftlige) oppgaver, selvrefleksjon har stor plass, egenvurdering er en sentral del av mappa, individuelle oppgaver står i fokus.

Sosiokulturell læringsteori: legger vekt på at elevene blir motivert av å delta i et læringsfellesskap, og det betyr igjen at vurdering må gjennomføres i fellesskapet, ikke utelukkende være noe som skjer mellom læreren og enkelteleven. Hvordan er kvaliteten på elevdeltakelsen i aktiviteten og i meningsproduksjonen?
 Dersom mappemetodikk brukes inneholder mappa både ferdig elevarbeid og eksempel på prosess, eksempel på tilbakemelding fra medelever og lærer, dokumentasjon på fellesarbeid (”Mitt bidrag var viktig fordi….”), selvvurdering ( både faglig og som deltaker)

De to siste krever andre vurderingsformer som gir elevene mulighet for å demonstrere kvaliteten i sin deltakelse i en aktivitet/tema; omfattende skriftlige oppgaver, prosjekt, kombinasjon av praktiske og teoretiske oppgaver.
Elevene blir ikke objekter for vurdering, men deltakere i ulike sider ved vurdering.

Jeg skal spørre lærerne om hva som ligger til grunn for at de valgte ulike vurderingsformer, og hva de begrunner sine valg med. Jeg skal også spørre om elevene var deltakende i å lage kriterieskjemaet. Og jeg skal gi dem støtte og oppmuntring i arbeidet med å prøve ut nye vurderingsformer! Og spesielt vurderingsformer som både fremmer dialogen og som støtter opp under kunnskapsløftets perspektiv på læring.

Dysthe konkluderer med at Kunnskapsløftet bygger på en kombinasjon av kognitivt og sosiokulturelt perspektiv på læring – og det må føre til at klasseromsbasert underveisvurdering må ha høy prioritet. Den må være en integrert del av undervisninga, og ikke et haleheng til slutt.

Jeg skal spørre lærerne og skrive om det her – og det aner meg at debatten etter Hattie og metaforskning som sier at selvvurdering har suverent størst effekt på læring, også må få plass i denne sammenhengen. Hvilken selvvurdering snakker vi om?

Hvorfor kan vi ikke få ferdige vurderingskriterier sentralt utarbeidet da?

Idag hadde vi besøk av Anne Reinertsen, førsteamanuensis i pedagogikk på HINT, i fellestid. Hun gjennomfører følgeforskning på BRO-prosjektet, og holdt innledning om tanker rundt utvikling av bærekraftige vurderingskulturer i norsk skole. 

Hun snakket mye om lærernes profesjonalitet, og på sp.målet i overskrifta svarte hun at lærernes vurderingskompetanse utvikles i spenningen mellom frihet og kontroll og mellom det å få og det å skape. Ønsker egentlig lærere å få en oppskrift med vurderingskriterier i sine fag - er det sannsynlig at lærere vil ta imot denne oppskriften og si: ja, akkurat sånn ville jeg gjort det selv! Nei, veldig lite sannsynlig - i beste fall ville de bruke den som et utgangspunkt for noe de utarbeidet selv. Lærere er/må være opptatt av vurderingsetikk;  Følger det gode konsekvenser av den vurderingen jeg/vi gjør? Jeg så mange nikk i forsamlingen da hun snakket om dilemmaet ved å bruke ord som lav måloppnåelse samtidig som du skal gi elevene motivasjon og vurdering for læring.

Jeg liker at lærerens profesjonalitet og lærerteamenes mandat til å ta beslutninger løftes fram. K-06 har gitt oss kompetansemål vi skal gi elevene vurdering i forhold til , og jeg er overbevist om at lærere som jobber sammen i fagteam vil skape en god vurderingspraksis på vår skole! 

Anne R. introduserte ITP-modellen for arbeid med utvikling for oss:
I - Individuelt arbeid der den enkelte deltaker tar notater/skriver brev med bakgrunn i spørsmål om valgt tema.
T- Med bakgrunn i den enkelte lærers notater/brev blir drøftinger med skriftlige oppsummeringer gjennomført på hvert team
P - Med bakgrunn i teamdrøftinger legger hvert team fram sine skriftlige og muntlige synspunkter i plenum for personalet.

Lærerne har nå skrevet brev /refleksjonsnotat til Anne med tanker om egen vurderingspraksis mm. Jeg er spent på hva som kommer ut av dette, og tenker at dette blir et fint utgangspunkt for å jobbe med reflekterende team eller aksjonslæring. ITP-modellen tenker jeg må passe godt som verktøy, i mange sammenhenger. 

Anne R. henviste , som alle andre, til Hattie & Timperley (2007) og metaundersøkelsen om vurdering - og fikk umiddelbart kritiske spørsmål til denne. Dette krever et eget innlegg - som kommer senere-:)